Så går det år med rustning og sverd;

Kjempen for konge og land;

Fra slagmark til slagmark på krigerferd

Levner byer og gårder I brann

Han lever på trass, blant håp og minner

Men som årene går og de langsomt svinner

Blir kjemping alt han kan

Han står med menn på en tåkete ås

Når solen gryr til dag

Det er ikke lenger mot fienden de sloss

Forsvunnet, er hat og nag

Men krigstrette menn trekker sverdet igjen

Når på åsen mot dem står fienden

Og hornene kaller til slag

De er fillete, slitne, der de rider

Med sverd som er svarte av blod;

Forrevne rustninger fra forgagne strider

Over tåkete, myrete mo

De kjemper mot ondskap, mot mørkets hær;

Fem år har de båret sin konges klær;

Men det de har tapt, er tro

Lettelse er det for såvidt I dem

For dette er siste strid;

Seirer de kan de derpå vende hjem

Til lykkelig stille liv

Det glimter isverd, I økser og skjold

Når de rider det siste slaget I vold

Uten nåde, uten grid

Blodet spruter når sverd treffer kjød;

Menn faller med banesår

Marken fylles av pinsel og død

Under solen av gryende vår

På slettene render blodet I flom

Og blodlukt stiger fra likene derom

Rundt de som fremdeles står

Han kjemper I villskap og slåss som besatt;

Det glimter I blodig metall

Det er stillhet fra hjertet som krigen har tatt

Og hans tenken er tom og kald

Rundt ham brøler lyden av slag;

Det klinger I sverd under lyset av dag

Som selv dør ved solefall