Det var en av disse harde netter

Som gjør sinnet svart og tungt

Øde lå de sørgesorte sletter

Og i alle lunde var det tomt

Sammen med den store sol i havet

Kommer skygger i fra skogen tilbake

Under sine stammer lå den begravet

Mot de høge fjella i mot nord

Sorg og alt man kaller sinnets smerte

Fullbrakt i drømmene for lengst

Ender ned fra nattekalde fjellet

I min favn, holder jeg deg fast

Men ved røttene hvor granen står

Med sine mørke, hemmelige bar

Holder onde gaster svartemøter

Valborgnatt og drikker kvaen klar

Og det sloss og bites, til de stuper

Ned av stammen, hvesende og arg

Og glir bort på sine flate struper

Ned i revnen og det svarte djuv