[Intro]

*Monolog*

[Vers 1]

Fortalte venna mine følte mæ'kke stødig

Snakka om noe gode ting, jeg bare venta før de

Bygde opp mitt eget mot helt til de var ferdig

Så for-

-fortalte venna mine og var helt ærlig

Mann jeg føler mæ'kke stødig, jeg føler mæ'kke riktig

Alle ting som var på sparket gjør jeg sakte og forsiktig

Føler forskjell, men vet ikke hva forskjellen betyr

Om det er noe med meg selv eller så kanskje noe dypt

Noe mer enn mine følelser, jeg føler mæ'kke ærlig

Sier jeg plutselig i min neste setning

Og alle sammen stirrer på meg med et stygt blikk, jeg føler

Og ikke hører etter men følger mine manøver

Jeg beveger under stress for det er kun det som bedøver

Og jeg øver på å slutte med det, sist med ikke minst

Så vil jeg prøve å bære bedre, først men ikke sist

Og faen jeg hater at min ærlighet blir borte når jeg er edru

Jeg fortalte venna mine at jeg følte som en nedtur

[Vers 2]

Fortalte venna mine ting var ikke slik som før

Og mener ikke noe politisk

Heller noe som er kritisk i min telefoni dagbok

Det å si jeg føler meg svak har blitt mitt eget nye slagord

Og babord er veien som leder

Og ingenting kan endre mine usedvanlige problemer

Mener trodde jeg først, og største frykten min ble borte

Når jeg ble komfortabel med meg selv fordi jeg følte mæ'kke mann nok

Så nå sitter jeg her og peller død hud og åpner opp til venna mine

Håper at de respekter fortsatt være venna mine

Føler mæ'kke mann men mann jeg følger mæ'kke dame

Girl jeg føler meg i midten og må si det før jeg raser

For hvis

Jeg skal være komfortabel i min egen hud

Og egen kropp, så må jeg på et viss slag komme ut

Fordi min topp, bli'kke nådd når jeg får bare store tall

Det blir når jeg forteller venna mine føler meg nøytral

Fortalte venna mine at jeg va'kke streit og sosial